Sjampagne på toppen!

Norseman – Race Report

FOR EN OPPLEVELSE!!!

Det var et vanvittig adrenalinrush å løpe over målstreken på Gaustatoppen, etter 14 timers kamp med og mot egen kropp og eget sinn. Og når alle mål nås og vel så det, er det en lykkelig mann som ligger på sofaen med beina høyt og debriefer!

før startFoto: Anders Nilsen

Klokken ringte 0200, men jeg var allerede lys våken. Alt planlagt til minste detalj, men jeg lå likevel våken og gjennomgikk alt i hodet, igjen og igjen.
En spent og nervøs kropp, lett skjelven da jeg kom ned på kaia i Eidfjord og sjekket inn sykkelen. Mørkt, og omgitt på alle kanter av en forventningsfull og spent stemning.

Jeg tok meg tre sekunder på kanten av ferga, før jeg hoppet. «Nå starter det!» – og kastet meg ut i mørket.

Svømmingen
Jeg måtte slåss mye med den negative lille djevelen som satt på skulderen min og hvisket meg i øret at dette aldri går bra, du svømmer ikke bra nok, ikke raskt nok, har bare klart å svømme tilsvarende lengde èn gang tidligere….Lå i vannet og duppet og ventet på starthornet, med lysene fra Eidfjord så uendelig langt der inne.
Følte jeg kom bra i gang, og fikk en veldig positiv boost av at det ikke var et kaotisk svømmefelt, sånn som jeg har opplevd på de tidligere konkurransene i sommer. Jeg kunne derimot svømme i fred, uten å måtte ta hensyn til armer og bein fra alle kanter. Følte jeg fant en fin flyt, og passet på at de eneste tankene i hodet var mantraet svømmetrener Kari «Fullfart» Lingsom har innprentet i hodet mitt, alt for å finne en god flyt uten å svi av alt for mye krutt.

Den negative stemmen på skulderen meldte seg likevel fort, og jeg merket at jeg overhodet ikke var godt nok mentalt forberedt på svømmedelen. Fikk en intens følelse av at alle svømte fra meg, fikk for meg at jeg var rundt nr 200 (aner ikke hvor jeg fikk dèt fra!), og begynte å følge med på antall personer  som passerte meg istedetfor å fokusere på det jeg skulle, nemlig å svømme. Snudde meg også flere ganger for å prøve å se hvor mange som lå bak meg, og så ikke mer enn 10-15 gule svømmehetter i vannet, noe som dro psyken enda lenger ned.
Etter å ha svømt i det som føltes som en liten evighet, gled jeg endelig langs brygga i den tro at jeg var nr 230 – 240, og det første jeg hørte var support Endre som skrek at jeg var mellom 150 og 160 opp, og hadde svømt på 1:19, 11 minutter raskere enn jeg håpet på :) Og plutselig var hodet på plass igjen, smilet tilbake, og alle negative tanker ristet vekk på et øyeblikk.
Sprøtt hvor fort hodet og negativitet tar overhånd når man ikke er godt nok forberedt på hva som kan komme av tanker!

Eirik_105
Foto: Anders Nilsen

Sykkel
Det var her jeg skulle gjøre det, min desidert sterkeste øvelse. Jeg fikk tråkket meg greit i gang, var god og varm etter å ha fått det geniale tipset fra min trener Hans Daugaard Nilsson om å fest varmeplastre på ryggen før svømmingen – dét vil jeg anbefale på det varmeste!
Slet med å få igang Garmin-klokken så måtte bare sykle på følelsen, og kom helt til Vøringsfossen før klokka fant satelitter, frekvenschip og pulsbeltet.
Gled jevnt og trutt forbi syklister oppover bakkene, og var likevel bestemt på å ta det lugnt til Dyranut for ikke å svi av for mye på starten.

sykkel på vidda
Foto: Anders Nilsen

Fra Dyranut til Geilo trampet jeg på det jeg hadde da jeg vet jeg kjører sterkt på flater og nedover, og møtte bakken opp til Kikut med et smell. Fikk heldigvis selskap av en erfaren Norseman som kjørte for 6. gang, og vi gled rolig opp bakken sammen mens vi småpratet om vær og vind.

Imingfjell er beryktet for sin brutalitet, og det med god grunn. For den bakken der tar aldri slutt. Jeg måtte justere på sykkelcomputeren for ikke å se hastigheten, for det bygger ikke selvtillit å tråkke det jeg har og se at jeg holder 5-6 kilometer i timen :)

Da livsgnisten var lagt igjen omtrent midtveis i bakken, og jeg stort sett bare gjentok for meg selv igjen og igjen at dette var noe jeg aldri, aldri skulle gjøre det igjen, sto Julie og Lars der og gliste og skrek. To gode venner på uanmeldt heie-tokt, og nok til at hodet plutselig var på plass igjen og overskuddet tilbake. Derfra og opp til toppen gikk mye lettere – selv om beina føltes blytunge holdt jeg tråkket bra i gang. Det var uendelig godt å skimte det man tror er toppen, og se support Henriette, ekstremt rusa på livet, som skriker til meg et eller annet jeg ikke hadde sjanse til å fange opp, men som jeg skjønte på kroppsspråket at betydde at jeg skulle kline til og få opp farta. Og da kan man jo ikke annet enn å adlyde!

Sletta over Imingfjell opplevdes som alt annet enn en slette, og er i virkeligheten ytterligere 200 høydemeter som skal forseres før man stuper ned mot Austbygda.
Og her møtte jeg alle regnbygers mor, klart innstilt på å gi oss litt deilig juling over vidda. Været hadde akkurat den effekten på meg som jeg trengte. Istedet for å henge med hodet, gliste jeg fra øre til øre, fikk gravd fram galskapen og begynte å hoie og skrike på sykkelen: «ER DET HER ALT JEG FÅR!!!», «JEG ELSKER VIND!!» etc, og jaget på det jeg hadde mens vinden sto hardt i mot og regnet pisket fra alle kanter. Det er liksom ikke en skikkelig Norseman før værgudene tar ansvar, og får fram dyret i deg :)

Nedfarten fra Imingfjell, Tessungdalen, hadde jeg heldigvis kjørt før, og tok det derfor pent ned på svingete og hullete veier med ubrukelig asfalt. Null følelse i armene etter å ha gått for singlet over vidda (Note to self:kle på deg neste gang!), så hadde mer enn nok med å klamre meg fast til styret, og fikk sneglet meg gjennom svingene mens enkelte kamikaze-syklister skjøt forbi.

Likevel klarte jeg nesten å gjøre det jeg fryktet mest, nemlig å gå på trynet. Etter å ha kommet meg gjennom de verste svingene la jeg meg tilbake i tempobøylen og tråkket til, og i 60+ km/t traff jeg et krater i veien, og styret løsnet og flyttet seg 20-25 grader ut av posisjon!
Jeg falt fremover, men holdt heldigvis godt nok fast i tempobøylen til at jeg akkurat klarte å hente meg inn uten å gå over styret.

Derfra og ned ble det derfor å safe ettersom styret var slarkete, og jeg måtte ligge langt frempå for å få bremset. Men kom meg ned til Austbygde uten uhell, men frustrerende å ikke få dratt på skikkelig og se syklister gli forbi meg.

Løp
Jeg har løpt ett maraton i mitt liv. Det var i Oslo i fjor, er nesten helt flatt og var med uthvilte ben.
Nå kom jeg til T2, bånnfrossen, sliten, men fortsatt fullt fokusert på å gi gass. Og visste jeg hadde syklet bra alt i alt og var milevis innenfor målsettingen om den svarte trøya, så var bare å gi gass videre.
Å gi gass i denne sammenhengen,  var i praksis å lunte avgårde i en fart på 5:30 på kilometeren, men var ikke snakk om å klare å øke. Kom meg til 25 km og beryktede Zombie hill, der Norges mest joviale mann Endre sto klar for å slå følge. Gjorde et ærlig forsøk på å jogge oppover, noe som varte i cirka 70 meter før vi slo over i rask gange, og der ble vi til sjekkpunktet på 32,5 var passert. Pappa og tante hadde hoppet i bilen på morgenen for å fange meg opp i Austbygde, og kjørte opp og ned bakken for å heie og gi meg tidsangivelser på hvordan jeg lå an ift utøvere som lå foran og bak. Topp stemning!

det løpes
Foto: Anders Nilsen

Det gjorde også underverker for psyken at to vakre kvinner (og Jo) kom løpende forbi oppover bakken. Istedetfor å bli helt knekt av det bestemte jeg meg heller for å klore meg fast og ikke slippe de av syne – og det fikk fart på beina. Så takk, familien Hoff :)

De siste kilometerne før steinrøysa skulle inntas, kom en ny bølge av krefter da jeg fikk høre at Tarjei og Øystein var på vei nedover for å møte oss, og kom meg tilbake i joggemodus fast bestemt på å holde meg joggende til vi møttes. Og vi fire jogget sammen til siste sjekkpunkt, hvor Henriette sto klar med sekk og vindjakke.
Derfra og opp husker jeg ikke noe, annet enn føttene til Tarjei som jeg stirret på for å sikre at jeg tråkket riktig, og Øystein som pisket og jaget meg oppover og Henriette som dyttet i meg drikke. Sjanglet meg oppover den siste kneika, fram til jeg så omrisset av DNT-hytta, og la inn en sluttspurt opp de siste trappetrinnene med hevede armer og et animalsk brøl!

10393173_10202102268150784_125083033288928090_n
Foto: Anders Nilsen

Og resultatet: Kom i mål på 14.02.02 og 76. plass, langt langt bedre enn målsettingen!

Tusen hjertelig takk til mitt kjære support-team, dette gjorde vi sammen!! Endre og Henriette som dyttet i meg mat og kledde av og på meg underveis, og Mathias og Anders som fulgte meg fra start til slutt med foto- og videokameraer – gleder meg til å se resultatene!

Sjampagne på toppen!
Foto: Anders Nilsen

Og takk til sponsorer og støttespillere for alle bidrag! Oslo Sportslager, 2XU, Salming, Rudy, Zoggs og Smartfish har alle bidratt med både utstyr og bidrag til innsamlingen til Kreftforeningen – stående applaus! Og ser frem til videre samarbeid!

Sist men ikke minst takk til alle andre som har bidratt til innsamlingsprosjektet til Kreftforeningen, det var en enorm motivasjonsfaktor å tenke på alle dere underveis! Totalen vil ikke være klar før om noen dager, men det ser ut til å ende på rundt 80 000 kroner, som jo er helt fantastisk selv om jeg ikke har nådd helt opp til de magiske 100 000:)
Er du en etternøler, er det derimot fortsatt fullt mulig å sette inn noen kroner her!

For et eventyr og en kamp dette har vært! Neste år stiller jeg gjerne igjen, men IKKE som utøver, men håper å kunne være support og hjelpe en annen stakkar gjennom denne galskapen av en konkurranse!

Jeg støtter_frivillighet_rgb