Nordmarkstraver’n strekker seg fra Stryken til Sognsvann på grusveier og stier gjennom Nordmarka, og er ingenting annet enn en fantastisk tur gjennom noen av de flotteste områdene Oslo-marka har å by på. For de av oss som har kapasitet til både å flytte beina, puste og i tillegg løfte blikket nå og da for å nyte omgivelsene vi er så heldige å rase gjennom er dette et løp som gir flotte naturopplevelser, i tillegg til blodsmak og smerte.

For min del ble dette et løp av det mer brutale slaget, og ene og alene selvforskyldt. En ukes jobb i Nairobi, avrundet med en aldri så liten magesjau legger jo ikke grunnlaget for de store opplevelsene, spesielt når flyreisen hjem avsluttes på Gardermoen halvannen time før start og man ikke har fått i seg næring det siste døgnet.

 Men jeg har aldri prøvd å påstå at jeg er fornuftig, og der alle sa at jeg burde sikte meg inn på senga, var jeg fast bestemt på å komme meg til Stryken og se hvor lenge det ville holde. Ymtet frempå noe om at jeg jo kun skulle ta det som en tur, ikke løpe hardt men nyte dagen etc, alt det der alle vi som er naglet sånn som meg ofte sier som et gammelt mantra, men der alle, inkludert en selv, vet godt at bare er svada.

For jeg rakk starten, la meg i første pulje ut fra start, og la meg på en fart tilsvarende totaltid på 2:20-2:25. Debuterte på traver’n i fjor med 2:56, så en litt for stor del av meg denne dagen konkluderte med at det var innen rekkevidde å slå tiden med en halvtime på tross av sykdom og et reisedøgn i beina. Og det gikk jo som det måtte gå…

Holdt tempoet frem til 20 kilometer, og da gikk jeg på alle smellers mor. Uventet…nei. Men rart hvordan man klarer å overbevise seg selv om at kanskje i dag er dagen da alt klaffer, kroppen er på lag, og man kan sveve gjennom Nordmarka, lett i steget og med et smil om munnen.

Istedet ble den siste mila en kamp om å overleve, og der jeg fikk strålende trening i mental jobbing og i å holde psyken oppe. For når kilometertiden faller fra 4:30 til 6:20 bugner man ikke av overskudd og selvtillit

Jeg «raste» inn i mål på 2:39, etter en heftig sluttspurt der siste kilometern gikk på 6 min 30 sek, akkurat halve farten(!!!) Sindre Buraas holdt inn siste delen av løpet. Som bare understreker at jeg er og kommer til å forbli i dette gamet som ivrig mosjonist, og aldri vil ha noen form for seierspall under mine føtter.

En strålende dag med smilende mennesker, kramper og halting på alle kanter, oppmuntrende ord og heiing blant med-deltagere, og en solfylt lørdag der Nordmarka igjen viste seg fra sin beste side!

Jeg fikk også testet Salming Distanse på den første skikkelige langturen i kupert terreng, og de fungerte i hovedsak godt. Men i partiene der det var vått og glatt ville det helt klart vært en fordel med en grovere terrengsåle, så jeg ser frem til den varslede terrengskoen til Salming når butikkhyllene.

I fjor lå jeg på gressplenen hos mormor, mens jeg lå og brølte i plenen med kramper på alle tenkelige og utenkelige steder. I år var jeg kjørt, men det er tydelig at kroppen er langt bedre rustet nå enn på samme tid i fjor. Så da er det jo bare å gi gass videre, og satse på sub 2:25 på Nordmarkstravern 2015!