Writing

«Med tro på livet» – jeg skriver bok!

Så….da er det sagt, noe som gjør det så uendelig mye mer forpliktende og!

Men jeg er altså i gang med å skrive bok, og boken har foreløpig arbeidstittel «Med tro på livet».

Tittelen «med tro på livet» er siste setning fra brevet mamma skrev til meg da jeg var drøyt to år gammel, og lenge før hun visste at hun ikke skulle få leve lenger enn mine 9,5 første år før den ubarmhjertige kreftsykdommen tok henne fra oss. Men brevet skrev hun da hun satt og funderte over det å ha barn, med all den glede og bekymring som knytter seg til dèt å se et lite menneske vokse opp. Og et brev jeg har lest utallige ganger, og som er med meg i alle mine valg.

Boken blir ikke en sorg-bok, men er en bok om å leve med sorg og kriser, og om hvordan det kan være for små barn å oppleve tap og sorg, og hvordan dette gir ulike reaksjoner etterhvert som man blir eldre. Og det er ikke minst en bok om å leve, om å gripe dagene vi har, og som for min del handler om å ta de valgene som jeg tror vil gjøre mamma stolt. Med tro på livet.

Jeg nyter prosessen, og ser frem til dette for alvor tar form. Når jeg er i mål er alt for tidlig å si, men jeg skal ihvertfall bruke høsten og vinteren på å skrive, og satser på å ha boka på plass i bokhandlene når våren kommer krypende.

Frimerke_eirik

Jeg har blitt et frimerke!

Norges Røde Kors er 150 år i år, og i den anledning utgir Posten 4 jubileumsfrimerker for å markere dette. Frimerkene skal gjenspeile bredden i Røde Kors arbeid, der både hjelpekorps, besøksvenn-tjenesten, og utenlandsarbeid vises frem.

Og det var en veldig morsom og surrealistisk forespørsel som kom min vei i fjor høst, da Røde Kors og Posten ringte og spurte om jeg ville bli frimerkemotiv for jubileet. Noe som jo er ingenting annet enn en fantastisk ære og glede  – å få sitt «eget» frimerke er jo definitivt en «once in a lifetime»- opplevelse!

Bildet på frimerket er fra Filippinene i forbindelse med tyfonen som rammet landet, og spesielt øya Leyte, brutalt hardt. Bildet ble tatt da jeg og Røde Kors- kollega Ole Åker var på besøk i noen av de hardt rammede boligområdene vi besøkte. Små lokalsamfunn der mange hadde mistet alt, og der sorgen og prøvelsene var store, men der smilet og latteren likevel satt løst.

Jeg er stolt over å jobbe for Røde Kors, og av å være av de heldige som får anledning til å reise til katastroferammede områder for å bistå de som trenger hjelpen aller mest.

Og det er enormt stas å kunne klistre et frimerke på brevene jeg må begynne å sende igjen nå, og der «mitt» bilde er motivet! Så nå vil alle eposter jeg skriver bli printet ut, og sendt som snail – mail fremover!

Nordmarkstravern

Nordmarkstraver’n gjennomført!

Nordmarkstraver’n strekker seg fra Stryken til Sognsvann på grusveier og stier gjennom Nordmarka, og er ingenting annet enn en fantastisk tur gjennom noen av de flotteste områdene Oslo-marka har å by på. For de av oss som har kapasitet til både å flytte beina, puste og i tillegg løfte blikket nå og da for å nyte omgivelsene vi er så heldige å rase gjennom er dette et løp som gir flotte naturopplevelser, i tillegg til blodsmak og smerte.

For min del ble dette et løp av det mer brutale slaget, og ene og alene selvforskyldt. En ukes jobb i Nairobi, avrundet med en aldri så liten magesjau legger jo ikke grunnlaget for de store opplevelsene, spesielt når flyreisen hjem avsluttes på Gardermoen halvannen time før start og man ikke har fått i seg næring det siste døgnet.

Nordmarkstravern_2 Men jeg har aldri prøvd å påstå at jeg er fornuftig, og der alle sa at jeg burde sikte meg inn på senga, var jeg fast bestemt på å komme meg til Stryken og se hvor lenge det ville holde. Ymtet frempå noe om at jeg jo kun skulle ta det som en tur, ikke løpe hardt men nyte dagen etc, alt det der alle vi som er naglet sånn som meg ofte sier som et gammelt mantra, men der alle, inkludert en selv, vet godt at bare er svada.

For jeg rakk starten, la meg i første pulje ut fra start, og la meg på en fart tilsvarende totaltid på 2:20-2:25. Debuterte på traver’n i fjor med 2:56, så en litt for stor del av meg denne dagen konkluderte med at det var innen rekkevidde å slå tiden med en halvtime på tross av sykdom og et reisedøgn i beina. Og det gikk jo som det måtte gå…

Holdt tempoet frem til 20 kilometer, og da gikk jeg på alle smellers mor. Uventet…nei. Men rart hvordan man klarer å overbevise seg selv om at kanskje i dag er dagen da alt klaffer, kroppen er på lag, og man kan sveve gjennom Nordmarka, lett i steget og med et smil om munnen.

Istedet ble den siste mila en kamp om å overleve, og der jeg fikk strålende trening i mental jobbing og i å holde psyken oppe. For når kilometertiden faller fra 4:30 til 6:20 bugner man ikke av overskudd og selvtillit :)

10524565_10152389746651325_4485407547098847912_n

Jeg «raste» inn i mål på 2:39, etter en heftig sluttspurt der siste kilometern gikk på 6 min 30 sek, akkurat halve farten(!!!) Sindre Buraas holdt inn siste delen av løpet. Som bare understreker at jeg er og kommer til å forbli i dette gamet som ivrig mosjonist, og aldri vil ha noen form for seierspall under mine føtter.

En strålende dag med smilende mennesker, kramper og halting på alle kanter, oppmuntrende ord og heiing blant med-deltagere, og en solfylt lørdag der Nordmarka igjen viste seg fra sin beste side!

Jeg fikk også testet Salming Distanse på den første skikkelige langturen i kupert terreng, og de fungerte i hovedsak godt. Men i partiene der det var vått og glatt ville det helt klart vært en fordel med en grovere terrengsåle, så jeg ser frem til den varslede terrengskoen til Salming når butikkhyllene.

I fjor lå jeg på gressplenen hos mormor, mens jeg lå og brølte i plenen med kramper på alle tenkelige og utenkelige steder. I år var jeg kjørt, men det er tydelig at kroppen er langt bedre rustet nå enn på samme tid i fjor. Så da er det jo bare å gi gass videre, og satse på sub 2:25 på Nordmarkstravern 2015!

imagesCAXLVGH5

 

imagesCAXLVGH5

Vi har en vinner!

Etter at Salming kastet seg på for å bistå med innsamlingen til Kreftforeningen har pengene fortsatt å strømme inn, det var tydeligvis mange som var gira på å vinne et par nye løpesko!

Jeg har nå, via en random number generator gjort trekningen, og vinneren ble:

Ida F

Nå aner ikke jeg hvem Ida F. er, så sånn sett er det en gyllen anledning for alle Ida-er med etternavn på F til å kaste seg på og prøve å sikre seg skoene, men jeg satser på at den rette Ida F. tar kontakt:)

Her kan du se hvilke skotyper du kan velge mellom

Gratulerer med nye sko, og tusen takk for bidraget til Kreftforeningen!

 

Salming_woman

salming_konkurranse

Vinn Salming-sko!

Du har nå en gyllen anledning til å vinne et par freshe Salming-sko, og det med en minimal investering!
imagesCAXLVGH5

Salming ønsker å bidra til innsamlingen min til Kreftforeningen, og alt du må gjøre er å sette inn et valgfritt beløp via innsamlingssiden min for å være med i trekningen,  minimum 50 kroner. Og for hver tier over 50 kroner du setter inn, får du ett ekstra «lodd»  i konkurransen! Konkurransen pågår frem til 24.08.
Husk å skriv følgende i feltet»Skriv på innsamlingsveggen»: Jeg vil vinne Salmingsko og støtter Kreftforeningen!» – OG jeg vil også oppfordre deg til å dele på Facebook når du har satt inn penger, så enda flere kan få muligheten til å delta :)
Innsamlingssiden finner du ved å trykke her!

Salming_womansalming_ManSalming er ferske i Norge, men har allerede tatt triathlon-miljøet med storm. Og dette er en kravstor gruppe atleter som kun skal ha det beste :)
Jeg har hatt gleden av å bruke skoene gjennom hele sesongen, og er storfornøyd! Jeg har tidligere vært forfulgt med skader og diverse vondt-er i forbindelse med løping, men etter å ha lagt om løpeteknikk og skiftet sko, har jeg ikke kjent antydning til tidligere skader.
Du kan lese mer om skoene her

Jeg håper du vil delta i konkurransen, og samtidig gi penger til en god sak!

Jeg støtter_frivillighet_rgb

 

Sjampagne på toppen!

Norseman – Race Report

FOR EN OPPLEVELSE!!!

Det var et vanvittig adrenalinrush å løpe over målstreken på Gaustatoppen, etter 14 timers kamp med og mot egen kropp og eget sinn. Og når alle mål nås og vel så det, er det en lykkelig mann som ligger på sofaen med beina høyt og debriefer!

før startFoto: Anders Nilsen

Klokken ringte 0200, men jeg var allerede lys våken. Alt planlagt til minste detalj, men jeg lå likevel våken og gjennomgikk alt i hodet, igjen og igjen.
En spent og nervøs kropp, lett skjelven da jeg kom ned på kaia i Eidfjord og sjekket inn sykkelen. Mørkt, og omgitt på alle kanter av en forventningsfull og spent stemning.

Jeg tok meg tre sekunder på kanten av ferga, før jeg hoppet. «Nå starter det!» – og kastet meg ut i mørket.

Svømmingen
Jeg måtte slåss mye med den negative lille djevelen som satt på skulderen min og hvisket meg i øret at dette aldri går bra, du svømmer ikke bra nok, ikke raskt nok, har bare klart å svømme tilsvarende lengde èn gang tidligere….Lå i vannet og duppet og ventet på starthornet, med lysene fra Eidfjord så uendelig langt der inne.
Følte jeg kom bra i gang, og fikk en veldig positiv boost av at det ikke var et kaotisk svømmefelt, sånn som jeg har opplevd på de tidligere konkurransene i sommer. Jeg kunne derimot svømme i fred, uten å måtte ta hensyn til armer og bein fra alle kanter. Følte jeg fant en fin flyt, og passet på at de eneste tankene i hodet var mantraet svømmetrener Kari «Fullfart» Lingsom har innprentet i hodet mitt, alt for å finne en god flyt uten å svi av alt for mye krutt.

Den negative stemmen på skulderen meldte seg likevel fort, og jeg merket at jeg overhodet ikke var godt nok mentalt forberedt på svømmedelen. Fikk en intens følelse av at alle svømte fra meg, fikk for meg at jeg var rundt nr 200 (aner ikke hvor jeg fikk dèt fra!), og begynte å følge med på antall personer  som passerte meg istedetfor å fokusere på det jeg skulle, nemlig å svømme. Snudde meg også flere ganger for å prøve å se hvor mange som lå bak meg, og så ikke mer enn 10-15 gule svømmehetter i vannet, noe som dro psyken enda lenger ned.
Etter å ha svømt i det som føltes som en liten evighet, gled jeg endelig langs brygga i den tro at jeg var nr 230 – 240, og det første jeg hørte var support Endre som skrek at jeg var mellom 150 og 160 opp, og hadde svømt på 1:19, 11 minutter raskere enn jeg håpet på :) Og plutselig var hodet på plass igjen, smilet tilbake, og alle negative tanker ristet vekk på et øyeblikk.
Sprøtt hvor fort hodet og negativitet tar overhånd når man ikke er godt nok forberedt på hva som kan komme av tanker!

Eirik_105
Foto: Anders Nilsen

Sykkel
Det var her jeg skulle gjøre det, min desidert sterkeste øvelse. Jeg fikk tråkket meg greit i gang, var god og varm etter å ha fått det geniale tipset fra min trener Hans Daugaard Nilsson om å fest varmeplastre på ryggen før svømmingen – dét vil jeg anbefale på det varmeste!
Slet med å få igang Garmin-klokken så måtte bare sykle på følelsen, og kom helt til Vøringsfossen før klokka fant satelitter, frekvenschip og pulsbeltet.
Gled jevnt og trutt forbi syklister oppover bakkene, og var likevel bestemt på å ta det lugnt til Dyranut for ikke å svi av for mye på starten.

sykkel på vidda
Foto: Anders Nilsen

Fra Dyranut til Geilo trampet jeg på det jeg hadde da jeg vet jeg kjører sterkt på flater og nedover, og møtte bakken opp til Kikut med et smell. Fikk heldigvis selskap av en erfaren Norseman som kjørte for 6. gang, og vi gled rolig opp bakken sammen mens vi småpratet om vær og vind.

Imingfjell er beryktet for sin brutalitet, og det med god grunn. For den bakken der tar aldri slutt. Jeg måtte justere på sykkelcomputeren for ikke å se hastigheten, for det bygger ikke selvtillit å tråkke det jeg har og se at jeg holder 5-6 kilometer i timen :)

Da livsgnisten var lagt igjen omtrent midtveis i bakken, og jeg stort sett bare gjentok for meg selv igjen og igjen at dette var noe jeg aldri, aldri skulle gjøre det igjen, sto Julie og Lars der og gliste og skrek. To gode venner på uanmeldt heie-tokt, og nok til at hodet plutselig var på plass igjen og overskuddet tilbake. Derfra og opp til toppen gikk mye lettere – selv om beina føltes blytunge holdt jeg tråkket bra i gang. Det var uendelig godt å skimte det man tror er toppen, og se support Henriette, ekstremt rusa på livet, som skriker til meg et eller annet jeg ikke hadde sjanse til å fange opp, men som jeg skjønte på kroppsspråket at betydde at jeg skulle kline til og få opp farta. Og da kan man jo ikke annet enn å adlyde!

Sletta over Imingfjell opplevdes som alt annet enn en slette, og er i virkeligheten ytterligere 200 høydemeter som skal forseres før man stuper ned mot Austbygda.
Og her møtte jeg alle regnbygers mor, klart innstilt på å gi oss litt deilig juling over vidda. Været hadde akkurat den effekten på meg som jeg trengte. Istedet for å henge med hodet, gliste jeg fra øre til øre, fikk gravd fram galskapen og begynte å hoie og skrike på sykkelen: «ER DET HER ALT JEG FÅR!!!», «JEG ELSKER VIND!!» etc, og jaget på det jeg hadde mens vinden sto hardt i mot og regnet pisket fra alle kanter. Det er liksom ikke en skikkelig Norseman før værgudene tar ansvar, og får fram dyret i deg :)

Nedfarten fra Imingfjell, Tessungdalen, hadde jeg heldigvis kjørt før, og tok det derfor pent ned på svingete og hullete veier med ubrukelig asfalt. Null følelse i armene etter å ha gått for singlet over vidda (Note to self:kle på deg neste gang!), så hadde mer enn nok med å klamre meg fast til styret, og fikk sneglet meg gjennom svingene mens enkelte kamikaze-syklister skjøt forbi.

Likevel klarte jeg nesten å gjøre det jeg fryktet mest, nemlig å gå på trynet. Etter å ha kommet meg gjennom de verste svingene la jeg meg tilbake i tempobøylen og tråkket til, og i 60+ km/t traff jeg et krater i veien, og styret løsnet og flyttet seg 20-25 grader ut av posisjon!
Jeg falt fremover, men holdt heldigvis godt nok fast i tempobøylen til at jeg akkurat klarte å hente meg inn uten å gå over styret.

Derfra og ned ble det derfor å safe ettersom styret var slarkete, og jeg måtte ligge langt frempå for å få bremset. Men kom meg ned til Austbygde uten uhell, men frustrerende å ikke få dratt på skikkelig og se syklister gli forbi meg.

Løp
Jeg har løpt ett maraton i mitt liv. Det var i Oslo i fjor, er nesten helt flatt og var med uthvilte ben.
Nå kom jeg til T2, bånnfrossen, sliten, men fortsatt fullt fokusert på å gi gass. Og visste jeg hadde syklet bra alt i alt og var milevis innenfor målsettingen om den svarte trøya, så var bare å gi gass videre.
Å gi gass i denne sammenhengen,  var i praksis å lunte avgårde i en fart på 5:30 på kilometeren, men var ikke snakk om å klare å øke. Kom meg til 25 km og beryktede Zombie hill, der Norges mest joviale mann Endre sto klar for å slå følge. Gjorde et ærlig forsøk på å jogge oppover, noe som varte i cirka 70 meter før vi slo over i rask gange, og der ble vi til sjekkpunktet på 32,5 var passert. Pappa og tante hadde hoppet i bilen på morgenen for å fange meg opp i Austbygde, og kjørte opp og ned bakken for å heie og gi meg tidsangivelser på hvordan jeg lå an ift utøvere som lå foran og bak. Topp stemning!

det løpes
Foto: Anders Nilsen

Det gjorde også underverker for psyken at to vakre kvinner (og Jo) kom løpende forbi oppover bakken. Istedetfor å bli helt knekt av det bestemte jeg meg heller for å klore meg fast og ikke slippe de av syne – og det fikk fart på beina. Så takk, familien Hoff :)

De siste kilometerne før steinrøysa skulle inntas, kom en ny bølge av krefter da jeg fikk høre at Tarjei og Øystein var på vei nedover for å møte oss, og kom meg tilbake i joggemodus fast bestemt på å holde meg joggende til vi møttes. Og vi fire jogget sammen til siste sjekkpunkt, hvor Henriette sto klar med sekk og vindjakke.
Derfra og opp husker jeg ikke noe, annet enn føttene til Tarjei som jeg stirret på for å sikre at jeg tråkket riktig, og Øystein som pisket og jaget meg oppover og Henriette som dyttet i meg drikke. Sjanglet meg oppover den siste kneika, fram til jeg så omrisset av DNT-hytta, og la inn en sluttspurt opp de siste trappetrinnene med hevede armer og et animalsk brøl!

10393173_10202102268150784_125083033288928090_n
Foto: Anders Nilsen

Og resultatet: Kom i mål på 14.02.02 og 76. plass, langt langt bedre enn målsettingen!

Tusen hjertelig takk til mitt kjære support-team, dette gjorde vi sammen!! Endre og Henriette som dyttet i meg mat og kledde av og på meg underveis, og Mathias og Anders som fulgte meg fra start til slutt med foto- og videokameraer – gleder meg til å se resultatene!

Sjampagne på toppen!
Foto: Anders Nilsen

Og takk til sponsorer og støttespillere for alle bidrag! Oslo Sportslager, 2XU, Salming, Rudy, Zoggs og Smartfish har alle bidratt med både utstyr og bidrag til innsamlingen til Kreftforeningen – stående applaus! Og ser frem til videre samarbeid!

Sist men ikke minst takk til alle andre som har bidratt til innsamlingsprosjektet til Kreftforeningen, det var en enorm motivasjonsfaktor å tenke på alle dere underveis! Totalen vil ikke være klar før om noen dager, men det ser ut til å ende på rundt 80 000 kroner, som jo er helt fantastisk selv om jeg ikke har nådd helt opp til de magiske 100 000:)
Er du en etternøler, er det derimot fortsatt fullt mulig å sette inn noen kroner her!

For et eventyr og en kamp dette har vært! Neste år stiller jeg gjerne igjen, men IKKE som utøver, men håper å kunne være support og hjelpe en annen stakkar gjennom denne galskapen av en konkurranse!

Jeg støtter_frivillighet_rgb

2014-07-06 13.18.33

Ironman Haugesund – for en dag!

Den desidert beste konkurransen jeg har deltatt på, en magisk stemning i hele løypa, proft organisert og alt gikk på skinner. Og kom i tillegg under den magiske grensen på 5 timer – for en fest!

2014-07-07 23.49.59Ganske glad for å komme i mål!

Bare navnet høres skremmende ut – Ironman.
1,9 kilometer svømming, 90 kilometer sykkel, og 21 kilometer løp til slutt er en saftig søndagsutflukt, og jeg ble derfor veldig overrasket da jeg kom til Haugesund og så havet av deltakere, og hørte at 1700 var påmeldt. Triathlon er jo i ferd med å ta helt av!
For min del er det nå siste innspurt inn mot Norseman, så jeg var fast bestemt på å ikke pushe grensene mine nå, men kjøre gjennom opp mot konkurransetempo, men uten å ta meg helt ut. Dèt varte cirka 12 sekunder ut i svømmingen…

2014-07-06 07.23.15Spent stemning i transitionområdet en time før start.

Da hadde jeg allerede fått så mye juling av det uten tvil største svømmefeltet jeg har startet i, så skjønte at her er det mer en kamp om å overleve enn å svømme teknisk bra. Hadde i forkant satt meg som mål å komme opp av vannet på 35 minutter, men klokken viste 41 da jeg sjanglet meg inn på land. Frustrerende når man stort sett ikke får tatt mer enn et par svømmetak før en eller annen dunker eller slår deg ut av rytmen – men det betyr jo bare at jeg må bli mye bedre til å svømme så jeg kan ligge i front av feltet istedet :)
Resultat: Tid: 41:01, og 823. plass (132 i klassen) opp av vannet.

Første skiftet gikk helt usannsynlig tregt – igjen. Vet ikke helt hva jeg driver med i T1, men det skal ikke ta 4 1/2 minutt å ta av seg en våtdrakt og få på sykkelsko og hjelm! Bare i skiftesonen tapte jeg over 3 minutter til de beste, og det er jo så innmari unødvendig…
Note to self: transitiontrening på programmet fremover!

2014-07-07 23.51.59Sykkelturen må være en av vakreste de vakreste rutene jeg har syklet, ihvertfall i konkurransesammenheng. Sykkelen fungerte strålende, og tempobøylen som jeg nylig fikk satt på, gjorde underverker. Jeg følte jeg passerte mange underveis, og den følelsen stemte da jeg så resultatlistene og så jeg hadde syklet meg opp over 500 plasser! Det er digg:)
Jeg følte meg nesten proff i noen timer der jeg satt og tråkket, og det var nærmeste Tour de France-stemning rundt hele løypa, med hundrevis av mennesker, norske flagg og generelt særdeles god stemning hele veien. Holdt et snitt på 36,6 km/t over de 90 kilometerne, og følte da at jeg ikke gravde i kjelleren, men fortsatt hadde punch igjen til løpeturen.
Resultat: Tid 2:27:38, opp til 316.plass totalt (63 i klassen)

Krampene beit til i lårene etter femti meter, overgangen sykkel til løp må jeg rett og slett bare trene mer på for det er vondt! Men holdt jevn fart og satset på at det ville slippe taket etterhvert, og det gjorde det i det jeg kom ned til brygga etter 1,5 kilometer, og alt som het kramper og pust var glemt. For et folkehav!! Hundrevis av mennesker (føltes som tusenvis), sto tettpakket langs løypa og jaget oss fremover, og da er jo bare å riste av seg mørke tanker og gi gass! Løperuta gikk fem ganger gjennom sentrum, og var veldig behagelig å løpe. Og det at man løp samme vei frem og tilbake, gjorde at man fikk heiet fram og high fivet alle kjente man møtte på veien – sånt blir det trivelig stemning av:)

2014-07-06 16.36.432XU var på plass og heiet meg frem, tusen hjertelig takk for den fantastiske hjelpen jeg får – både i form av utstyr og god stemning!

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å legge meg på en fart på 4:45-4:50 på kilometeren, og det gikk veldig greit. Gled forbi en del, men ble også passert av en god gjeng som virkelig hadde tempo i beina. Innspurten var selvfølgelig tilbake på brygga, der man ble tatt imot av en stemning som på ingen måte står tilbake for atmosfæren man får på store internasjonale idrettsarrangementer for proffene – så takk til arrangør og alle dere flotte haugalendinger for at dere lar oss glade mosjonister få føle oss proffe for en stakket stund!
Resultat: Tid 1:40:06, 295. plass totalt, nr 56 i klassen.

2014-07-06 13.54.30Kari Flottorp Lingsom, den råeste dama på denne siden av ekvator. Som svømmetreneren min var det ikke akkurat noe stående applaus å hente, men tror likevel hun var semi-stolt over eleven sin totalt sett :)
Og om ikke det er nok – hun klinte til og ga 2800 kroner til innsamlingen min – det er svømmetrenern sin det!!

Ironman Haugesund er det morsomste jeg har vært med på i idrettssammenheng, og jeg har satt på alarmen på klokka til 12 i dag, for da åpner påmeldingen for neste år:)

Det tikker jevnt og trutt inn med penger til Kreftforeningen, og det er utrolig moro! Vil du være med og støtte innsamlingen min sier du?! Da kan du gå inn her, og gi et helt valgfritt beløp, og det kan du selvfølgelig også gjøre anonymt!

Jeg støtter_frivillighet_rgb

DV5P1391

Historiens første Oslo Swimrun!

Selveste Espen Laaveg, tidligere politikollega og en mann med mange gode og enda flere dårlige ideer. Og to som ikke har evnen til å si nei.
Sammen utgjorde vi tre startfeltet på det som, så vidt vi vet, var historiens første Oslo Swimrun, og var nok uten tvil den spede begynnelse på et snart større arrangement!
Her kan du se Espens video fra turen!

DV5P1398

Det å svømme langt i Oslofjorden, med både danskebåter, cruiseskip, cargoskip, diverse ferger, og et hav av fritidsbåter er vel strengt tatt ikke den lyseste ideen sånn i utgangspunktet. Men alt handler om løypevalg, og Espen har siden han fikk ideen i 2009 perfeksjonert rute og løypevalg. Som gjorde at vi, bortsett fra en hasardiøs kryssing fra Nakholmen til Bygdøy forbi Dyna fyr, rett og slett opplevde turen som særdeles trygg og trivelig – selv på St.hansaften!

For tre rookies i dette swimrun – gamet var det mye usikkerhet ift utstyr, hvordan er det å svømme med joggesko, løpe i hel våtdrakt etc. Proffene i dette stiller med våtdrakter avkappet i bein og armer, men vi konkluderte kjapt med at det var et i overkant voldsomt inngrep på vår eneste våtdrakt kun for anledningen.

20140623-Z6231340-2

 

Og svømming i joggesko gir ingen jubelkänsla, og kanskje spesielt når man kun har sko som i utgangspunktet er forholdsvis tunge, og blir som et lodd på hvert bein når de fylles med vann. Note to self: Five finger sko eller lette lette terrengsko om denne aktiviteten skal fortsette.

Sikkerhet er uendelig viktig i denne sammenhengen, da det nok er et fåtall av kapteinene på Oslofjordens mange privateide flybridger som registrerer  over prosecco-glasset noen svømmere som går nærmest i ett med havoverflaten.
Morten var vår helt for anledningen, og stilte som følgekajakk fra start til mål – og lærepunktet der var at han (eller hvem det nå blir som følger) neste gang må utstyres med flagg/vimpel for å markere tydeligere.

DV5P1393I tillegg fikk vi følge av politibåten på deler av strekningen, noe man neppe kan vente seg som et fast tilbud, men det er en fordel at mannskapet ombord er kjentfolk :)

Å løpe over øyene var veldig flott, og det var mye uoppdaget for min del som jeg nå fikk gleden av å se da vi jogget forbi i neoprenet vårt. Og som skapte både latter og forundring blant glade St.Hansfeirende mennesker som satt rundt bål med godt i glasset da vi kom glidende opp av vannet og sprintet forbi. «JØSS!» og «Dette trodde jeg aldri i mitt liv at jeg noengang ville se!» var typiske kommentarer som gikk igjen, sammen med det opplagte «Hvorfor…?» Da er det greit å ha Espen å skylde på, for bare ved å se på han skjønner man at dette er en kar med mye alternative ideer :)

IMG_9714Turen var en suksess, og vi kom trygt i land på Bygdøy etter ca 3:15, og da tok vi oss god tid underveis til både å prate med folk på veien, se på kart og rute, og ikke minst nyte en vakker sommerkveld i fjorden. Oslo Kameraklubb hadde sin St.Hansfeiring på Nakholmen, og vi jogget rett inn i feiringen deres, noe som skapte god stemning og dro i gang triggerhappy fotofingre – Takk til dere for fine bilder!

20140623-Z6231342Vi er klare på at dette vil bli gjentatt, men ser definitivt også behovet for å vokse rolig og kontrollert da sikkerheten helt klart vil være en case om man er mange. Men heng deg gjerne med ved neste anledning – høvding Espen lager event så de som ønsker kan melde sin interesse!

Her kan du se Espens video fra turen!

 

2014-06-21 15.38.18 HDR

For en helg!

Et sted mellom 1500 og 2000 ryttere stilte til start i Granfondo Don Pedro i Larvik på lørdag, de aller fleste kledd i rittets (veldig kule!) sykkeltrøyer – så nært opp til italias landslagsdrakter som Dag Erik Pedersen turte å lage de:)

2014-06-21 15.27.00-1

Sykkellegenden Eddy Merckx og den kommende legenden Eirik Lundblad. Foto: Dag Erik Pedersen

Og på tross av varierende værmelding, sprakk skylaget opp, og vi fikk en fantastisk sykkeltur i flotte omgivelser – og jeg fikk oppleve å sykle skulder til skulder med selveste Eddy Merckx! For en ivrig syklist er det helt vilt å stille til start sammen med den råeste syklisten gjennom tidene – og i tillegg rykke fra han :) ( skal nevnes at han straks blir 70…)

2014-06-21 11.55.13 HDR

Dag Erik Pedersen og jeg klare på startstreken – god stemning :)

10, 6 mil i flotte omgivelser, et hav av blåkledde syklister, og forhåpentligvis lyktes Dag Erik & co med å nå målet sitt – 1 million kroner til Kreftforeningen!

2014-06-21 11.46.17 HDR
Dansedommer Tor Fløysvik stilte også til start for Kreftforeningen.

2014-06-21 11.45.56

Marianne skal også være med på Norseman, du kan lese mer om henne her: Mariannes blogg

 

Ringshaugdysten Triathlon

2014-06-22 12.27.57 HDRSøndag var det duket for Ringshaugdysten Triathlon, sprintdistanse med 750 meter svømming, 20 km sykling og 5 km løp. Vanntemperaturen må ha sunket som en stein i det siste, og ryktene gikk på helt ned i 14,5, men jeg vil vel gjette 16. Uansett ikke så godt og varmt som på Hove tri forrige helg, og her var det også et kaotisk svømmefelt der slag og spark kom i ett!
Kom i land som 86. beste svømmer, syklet meg godt opp, gled forbi noen til på løpingen, og endte til slutt som nummer 59 – noe jeg er godt fornøyd med!

Ringshaugdysten tri donerte startkontigenten til innsamlingen min til Kreftforeningen – tusen takk for bidraget!

Og bidra kan du også gjøre :) Følg denne linken, så kan du gi et helt valgfritt beløp!

Jeg støtter_frivillighet_rgb