Verdensdagen for Psykisk helse

Verdensdagen for psykisk helse er Norges største opplysningskampanje for psykisk helse 10. oktober. Dagen skaper åpenhet og gir kunnskap om psykisk helse – vi har alle en psykisk helse. Dagen markeres fra uke 39 til 42, og jeg reiser landet rundt i disse ukene for å holde foredrag på skoler, samfunnshus, grendehus og konserthus, både for barn og unge, lærere, foreldregrupper og åpne folkemøter.

Årets tema er «Vær raus» og jeg holder et foredrag som kalles «Å se utenfor seg selv».

Livsmestring

Gjennom de siste årene har jeg holdt et stort antall foredrag for ungdom, foreldregrupper, lærere, helse – og sosialarbeidere etc. om det å være ungdom med de gleder og utfordringer som følger med. Tematikken livsmestring står sentralt, og nå løftes dette også frem og blir en del av undervisningsplaner. Book meg gjerne til et besøk for å snakke rundt tematikken!

Jeg har blitt et frimerke!

Norges Røde Kors er 150 år i år, og i den anledning utgir Posten 4 jubileumsfrimerker for å markere dette. Frimerkene skal gjenspeile bredden i Røde Kors arbeid, der både hjelpekorps, besøksvenn-tjenesten, og utenlandsarbeid vises frem.

Og det var en veldig morsom og surrealistisk forespørsel som kom min vei i fjor høst, da Røde Kors og Posten ringte og spurte om jeg ville bli frimerkemotiv for jubileet. Noe som jo er ingenting annet enn en fantastisk ære og glede  – å få sitt «eget» frimerke er jo definitivt en «once in a lifetime»- opplevelse!

Bildet på frimerket er fra Filippinene i forbindelse med tyfonen som rammet landet, og spesielt øya Leyte, brutalt hardt. Bildet ble tatt da jeg og Røde Kors- kollega Ole Åker var på besøk i noen av de hardt rammede boligområdene vi besøkte. Små lokalsamfunn der mange hadde mistet alt, og der sorgen og prøvelsene var store, men der smilet og latteren likevel satt løst.

Jeg er stolt over å jobbe for Røde Kors, og av å være av de heldige som får anledning til å reise til katastroferammede områder for å bistå de som trenger hjelpen aller mest.

Og det er enormt stas å kunne klistre et frimerke på brevene jeg må begynne å sende igjen nå, og der «mitt» bilde er motivet! Så nå vil alle eposter jeg skriver bli printet ut, og sendt som snail – mail fremover!

Veien til Norseman – for Kreftforeningen

I august skal jeg gjennom det som regnes som en av verdens tøffeste konkurranser, en uendelig lang triathlon fra en fergekant i Eidsfjord, til jeg til slutt (forhåpentligvis) velter over målstreken på toppen av Gaustatoppen et ukjent antall timer senere.
En brutal fysisk og mental utfordring, og en heftig debut for en kar som aldri har vært med på et triathlon tidligere!

Jeg støtter_frivillighet_rgb

Trykk her for å komme til innsamlingen!

Dette er noe mange av naturlige årsaker tenker at er totalt meningsløst, noe jeg ikke kan si meg helt uenig i 🙂 Det er viktig for meg at dette skal handle om noe mer enn bare meg, da opptrening og gjennomføring av Norseman vel er tett opp til den mest egosentriske perioden jeg nok noengang kommer til å ha i mitt liv, der ukene i stor grad handler om trening, søvn og mat.

Av den grunn har jeg nå inngått et samarbeid med Kreftforeningen, der jeg skal gjennomføre Norseman og i samme slengen løpe og slite for å samle inn så mye penger som mulig til Kreftforeningens livsviktige arbeid!

mammas grav

Da jeg var 9 år gammel fikk mamma påvist lymfekreft, og noen måneder senere sovnet hun stille inn hjemme i stua i Lommedalen. En uendelig smertefull tragedie, og noe som har satt sitt preg på livet siden, både for meg, familie og mine foreldres venner. En fantastisk mamma og dame på 31 år, som døde så altfor ung, med tre små barn hun ikke fikk følge oppveksten til. Dette var en opplevelse som har satt dype spor, men som også har gjort at jeg har valgt å bruke tiden min på å jobbe med og for barn og ungdom, samt bruke tiden min på å skape muligheter for andre. Men jeg har mine klare begrensninger, og der mine evner og kunnskaper ikke strekker til, har Kreftforeningen kompetansen som skal til.

Kreftforeningen jobber for:

  • at færre skal få kreft
  • at flere skal overleve kreft
  • best mulig livskvalitet for kreftrammede og pårørende

Målet er å samle inn minst 100 000 kroner til Kreftforeningens arbeid, og der kommer du inn! Det er et ambisiøst mål, men likevel ikke mer enn en 50 -lapp per hode om alle Facebook-vennene mine hiver seg på 🙂 Og når venners venner også hiver seg på, fins det jo ikke grenser for hvor dette kan ende!
Jeg ber deg derfor om å gå inn på linken og gi et bidrag. Da legger du litt ekstra press på mine skuldre som garantert vil hjelpe meg opp av de mørke dalene underveis i Norseman, og i tillegg gir du et bidrag til en langt viktigere sak enn triathlon og trening!

2XU og Zoggs er allerede med på laget, og sponser meg med det meste jeg trenger av treningsutstyr – et fantastisk bidrag jeg er veldig takknemlig for! Og som gjør at jeg kan fokusere på viktigere ting – nemlig trening og pengeinnsamling!
Følg linken, gi et bidrag, og vær så snill og del siden videre!

Trykk her for å komme til innsamlingen min!

Eirik  2XU

 

 

 

Den lange veien tilbake

”Der sto huset mitt.”

Pio Placa peker utover havet. Vi står midt i et hav av materialrester, søppel og UNICEF-telt, like utenfor sentrum av Tacloban. Området som kanskje var det hardest rammede da Yolanda slo inn over land. Og her kan håpet virke fjernt.

140109_filippinene_435

Foto: Olav Saltbones.

Tyfonen Yolanda traff for to måneder siden, og for mange er livet i ferd med å komme i gang igjen. Organisasjoner er på bakken og organiserer nødhjelp både i kort og langsiktig perspektiv, og myndighetene er også i ferd med å stable på bena hjelp som skal komme de mest trengende til gode.

Pio er krabbefisker, som hans far og brødre. Inntil for to måneder siden, da begge fiskebåtene hans ble tatt av havet og vinden, sammen med alt han hadde av garn og fiskeutstyr. Nå står han tomhendt igjen og leter langs bredden, i tilfelle noen av eiendelene hans har havnet der. Der huset hans sto, er det nå flere meter dypt hav, omtrent 150 meter av det som var tørt land og boligområde for fiskere, er nå slukt av havet.

140109_filippinene_401

Foto: Olav Saltbones

Den ene broren er fortsatt savnet, sammen med flere av de tidligere naboene. Pio forteller at han klarte å få familien sin i sikkerhet, men at de morgenen etter tyfonen fant døde kropper overalt. Venner, naboer, mennesker som ikke var i stand til å komme seg i dekning, eller som ikke tok myndighetenes advarsel på alvor. Og mange, mange som fortsatt har status som savnet. Når man bor et sted med 20-25 tyfoner i året, var det mange mange som ikke gikk i dekning, men slo seg til ro med at dette kun var enda en runde med heftig regn og vind, slik de er så altfor vant til.

Pio ser sliten ut, rådvill. En ny fiskebåt koster 50000pesos, og uten noen form for inntektskilde ser han at veien er veldig lang for å få på plass nok penger til å komme i gang igjen med virksomheten. Og uten inntekt, betyr det at han og familien vil være avhengig av nødhjelp fra internasjonale organisasjoner og myndigheter i uoverskuelig fremtid, sammen med hundretusener av andre som er i samme situasjon.

storm_18.01

Ny storm på vei

Sist fredag kom en ny storm inn i filippinsk territorie, og selv om Agaton ikke er ventet å bli i nærheten av Haiyan/Yolandas styrke, er frykten stor både blant lokale og oss som er her med nødhjelp. For når husene allerede er ødelagt, og med de enorme mengdene med materialer som ligger strødd, skal det ikke mye vind til før det blir farlig. Allerede denne uken har regnmengdene tatt nærmere førti liv, og mange er savnet. Et prøvet folk slipper ikke unna, men må igjen belage seg på å kjempe mot naturkreftene.

#Bangon. Rise up. Slagordet som går igjen overalt, på tskjorter, plakater og biler.
Budskapet står like sterkt, og det er så uendelig viktig at lokalbefolkningen virkelig er klare for å kjempe for å bygge landet opp igjen. Det vil ta tid, det vil kreve enorm innsats, og det vil kreve langvarig hjelp fra det internasjonale samfunnet.
I forrige uke var Børge Brende på besøk, sammen med Røde Kors generalsekretær Åsne Havnelid, for å se på hva norske midler brukes til og for å se på hvordan Røde Kors og norske myndigheter skal bidra i tiden fremover, når akuttfasen er over og den lange gjenoppbyggingsprosessen tar over.

140108_filippinene_d800_746
Utenriksminister Børge Brende og Røde Kors Toon Vandenhove på besøk.
Foto: Olav Saltbones

Filippinene

Røde Kors generalsekretær Åsne Havnelid og jeg i landsbyen Tanauen.
Foto: Olav Saltbones
Jeg kjenner virkelig på urettferdigheten og kontrastene her. 6 uker har jeg jobbet side ved side med filippinere som har mistet hjem, eiendeler, venner og familiemedlemmer, og som legger ned en enorm frivilllig innsats. For de er dette livet, og realiteten i månedene og årene som kommer. Jeg kan sette meg på et fly hjem til trygge Norge, lene meg tilbake i et mykt flysete og legge katastrofen bak meg, og komme hjem til nypreppede langrennsski og en varm leilighet. Der diskusjonene og temaene som fanger forsidene er Statoil-kopper og Blog-awards. Det er virkelig en ubalansert verden vi lever i…

Jeg er sliten og klar for å se venner og familie igjen, men først og fremst er jeg inspirert, engasjert og enormt takknemlig for at jeg får jobbe med dette, og for at jeg får satt livet i perspektiv. Ikke for at jeg derfor skal gå hjemme i Norge med dårlig samvittighet, men forhåpentligvis vise større takknemlighet for at jeg er så heldig som jeg er. Og dèt er et perspektiv jeg skal bruke mye krefter på å dele med kjente og ukjente i tiden fremover!

IMG_3524

God jul fra Filippinene!

I går, på lille julaften, slo hjemlengselen til her for fullt. Feberen kom, og jeg har måttet holde senga det siste døgnet. Èn ting er å være i full aktivitet med jobb, for da er det minimalt med tid til å tenke på alt som skjer hjemme, noe helt annet når man ligger strak, og drømmer seg bort til pinnekjøtt, familie, gode venner, og alle de vanlige juletradisjonene.

Men…jeg er på rett sted. Arbeidet vi gjør er så viktig, og vi får virkelig gjort en forskjell. Det er mye sterke øyeblikk, og mange sterke møter med mennesker. Liv som reddes, og nye liv som kommer til. På feltsykehuset er det i snitt 15-20 fødsler om dagen nå!

For noen dager tilbake ble jeg invitert på besøk til familien til lille Yolando på to måneder. Yolando ble alvorlig syk etter tyfonen, og var pasient på sykehuset vårt i en uke, og da våre leger og familien så at det gikk rett vei, valgte de å oppkalle barnet etter tyfonen som nesten tok deres yngste fra de.

IMG_4012

Det var et sterkt møte med en familie som har vært gjennom noe jeg ikke i min villeste fantasi kan forestille meg. Pappa Narciso fortalte historien om hvordan de hadde overlevd Yolanda, og hvordan livet har vært etterpå. De hadde først hadde gått i dekning hjemme, men deres enkle bambushytte hadde raskt blåst overende. De hadde klart å ta seg videre til søsterens hus like ved, ettersom hennes hus hadde betongvegger var det et tryggere sted å være. Her lå 5 familier tett sammen på 15 kvadrat, mens uværet herjet som verst. Taket forsvant etter kort tid, og etter cirka to timer ga også resten av huset etter. Narciso var da sikker på at de ikke ville overleve, men bestemte seg for å gjøre alt det han kunne for å redde sine fire barn. Han krøp langs bakken og ut av ruinene av huset, og fikk slept barna med ut og under noen avrevne takplater som lå utenfor.

IMG_4119

Her var skjulestedet til Narciso og familien da tilfluktsstedet deres ble tatt av vinden.

De lå tett sammen og  klarte å holde fast en takplate over hodet som beskyttelse for alle gjenstandene som raste gjennom luften. Og etter ytterligere halvannen time med kamp mot vinden, kunne de krype frem fra sitt lille gjemmested, og med hele familien i god behold.

IMG_4019Lille Yolando i mammas armer, med en stolt storesøster Rehanna ved siden av.

Narciso har bodd hele sitt liv i det samme huset, og han er tydelig berørt når han forteller at alt han eide og hadde arvet fra sine forelde, og spart opp gjennom sitt 41-årige liv nå er borte. Huset forsvant med vinden, sammen med alle møbler, klær og annet som han har jobbet knallhardt for.
Men på tross av alt dette, kunne han fortelle at han er oppriktig lykkelig, og gleder seg over fremtiden. For hans kjære kone og deres fire barn overlevde og er fortsatt sammen!
Og selv om hverdagen er tøff, er han fast bestemt på å sikre at barna får skolegang, og andre muligheter enn det han selv har hatt. men først og fremst skal Narciso gjøre alt det han kan for å skape en fin julefeiring, og samle familie og venner for en kveld med leker, mat og latter. For en mann!

IMG_4031

Dette er familiens hjem nå, bygget av materialrester og plast som ligger strødd etter tyfonens herjinger.

Ja, jeg lengter hjem. Men jeg vet at jeg har et sikkerhetsnett å komme hjem til om noen få uker, med familie og venner og et samfunn som legger alt til rette for at jeg skal ha alle mine behov dekket. Derfor føles det likefullt helt riktig å tilbringe julen her, å kunne være med og gjøre en forskjell for mennesker som Narciso og familien, som lever midt i en elendighet langt utenfor vår vestlige fatteevne. For selv om tyfonen passerte i løpet av noen timer, betyr ikke det at krisen er over. Den er derimot såvidt begynt. Med millioner som har mistet alt de eide, og rismarker, bananplantasjer og kokosplantasjer jevnet med jorden, er også levebrødet for mange borte i måneder og år fremover.

 

Jeg håper dere hjemme våkner til en fin julemorgen, og jeg vil anbefale å sette på God Morgen Norge i bakgrunnen. Der vil èn av jordmødrene jeg har jobbet med her, være gjest, og jeg har sendt over et lass med bilder og videoer som også skal vises.

Og igjen tusen takk til alle som har bidratt økonomisk, min lille innsamlingaksjon er nå oppe i over 25000 kroner!! Alle bidrag tas imot med stor takk, men jeg må innrømme at det som har gjort mest inntrykk så langt er pengene som ble satt over i går kveld, fra Nicholas og Kai på 8 og 12 år, som har samlet inn penger fra familie og naboer, og satte over 1300 kroner til nødhjelpsarbeidet her på Filippinene! Innsamlingen finner du her:

http://minaksjon.rodekors.no/tyfon/start-innsamling.aspx?col=4-1467

Riktig god jul alle sammen!

IMG_3543

Stand Up!

#BangonOrmoc står skrevet overalt hvor jeg beveger meg, på forvridde takplater, nakne betongvegger der tak er blåst vekk, på biler og plakater rundt om. Uttrykket på tagalog betyr Stand Up Ormoc, og er den perfekte oppsummeringen av hva jeg har sett og erfart i min tid her så langt.

IMG_3593

 

Jeg ventet å komme til et land og en øy der alt sto på hodet. Med enorme behov for hjelp, og et folk som var tvunget i kne av den sterkeste tyfonen som noengang har truffet landet.  «Yolanda» er det lokale navnet på tyfonen som raste inn over øya Leyte og øyene rundt, og etterlot seg fullstendig herjede områder, og byer der 95% av infrastrukturen ble omfattende skadet. Over 14 millioner mennesker berørt, mange hundretusen hus jevnet med jorden. Mange tusen døde, fortsatt flere tusen savnet. Et omfang helt ufattelig for en stakkars nordmann som er født og oppvokst i den tryggeste lille plassen man kan tenke seg på denne kloden.

Og behovene her er virkelig enorme. Og selv om de internasjonale mediene stort sett har pakket bagen og reist hjem, er dette en katastrofe som vil forbli nettopp en krise i mange måneder fremover. Røde Kors, Leger uten Grenser og de andre store hjelpeorganisasjonene er på plass, og vil være det i lang tid, men en katastrofe av dette omfanget krever mye ressurser. Med millioner av mennesker som har mistet absolutt alt, vil det ta lang, lang tid å bygge opp samfunnet igjen.

IMG_3459

Butikker er i ferd med å åpne igjen, og for hver dag som går er det mer liv tilbake i gatene.

Men det er virkelig en sterk opplevelse å få være en del av dette, både den akutte hjelpen og også gjenoppbyggingen, og å se på nært hold hvordan et helt folk reiser seg sammen for å få samfunnet tilbake på beina. Innstillingen og mentaliteten blant innbyggerne her er rett og slett fantastisk, her stiller alle, fra barn til bestemødre opp; rydder gater, bistår med utdeling av nødhjelp, går vaktrunder i nabolagene for å unngå plyndring, og alle jeg snakker med har det samme budskapet: «En tyfon knekker ikke oss.»

IMG_3578

 

Jeg har aldri vært et sted hvor gleden og takknemligheten er så fremtredende som her. Selv om Yolanda er den 25. tyfonen bare i år, er evnen til å se verdien i de små tingene, til å fokusere på det som virkelig betyr noe, noe som virkelig treffer meg. Her om dagen møtte jeg Dani Larido, èn av mange som har gjort et sterkt inntrykk på meg.

Jeg har mistet alt, men kun materielle ting og ingenting som betyr noe. For familien min overlevde, og det er det eneste livet mitt handler om nå. – Dani Larido

 

 

Vi har nok alle godt av å tygge litt på hans budskap, og spesielt nå på denne tiden av året. For i en situasjon der alle materielle verdier er forsvunnet med vinden, er det nettopp omsorg og ivaretakelse av de man er glad i det som står igjen. For Dani betyr dét å jobbe med å få tak over hodet, å sikre at familien har mat på bordet, og at barna så snart som mulig kommer seg tilbake på skolen.

Og her er landet avhengig av hjelp utenfra. At du og jeg gir litt av vår overflod til noen som trenger det så uendelig mye mer. Økonomiske bidrag er selvsagt en nødvendighet, men like viktig er det å huske på at Norge ikke ser ut slik resten av verden ser ut. Som ikke betyr at vi skal gå rundt med dårlig samvittighet for at vi er født med gullkortet, men heller tenke at vi, ressurssterke som vi er på alle måter, har muligheten til å gjøre en forskjell for andre.

IMG_3520
Dani skuer utover restene av hjemmet hans, nå kun en plankehaug.

Jeg følger med på hva både norske og internasjonale medier har fokus på, og det er tydelig at Filippinene forsvinner mer og mer ut i periferien. For det tabloide i denne katastrofen begynner å forsvinne, og igjen står en langvarig krise som i stor grad ikke tilfredsstiller medias hunger etter sexy overskrifter. Men de sterke møtene, de ufattelige historiene og alle synsinntrykkene er ting jeg vil dele, og jeg håper det ikke passerer under alles radar der hjemme.

Jeg gleder meg helt enormt til å feire jul her! Selv om denne jobben betyr arbeid fra morgen til kveld syv dager i uka, får jeg så uendelig mye igjen. Og jeg er overbevist om at gaver er det siste jeg vil savne når julaften kommer, istedet er det savn av familie og gode venner som vil være lengst frem i bevisstheten.

IMG_3616

Oppdrag:Filippinene

Jeg er nå på Filippinene der jeg skal tilbringe de neste seks ukene på oppdrag for Røde Kors Emergency Responce Unit. Selv om det nå er noen uker siden tyfonen traff land på den sørlige delen av Filippinene, og mediefokuset hjemme i Norge har avtatt, er behovene for hjelp fortsatt enorme, noe de vil være i lang tid fremover. Jeg reiser med et team bestående av norske og canadiske delegater, og skal primært drive et feltsykehus i byen Ormoc på øya Leyte.
Jeg vil komme med jevnlige oppdateringer her, og setter stor pris på alle hilsner og gode ord, både via mail eller som kommentarer her!
Og jeg har også en innsamlingsaksjon gående, følg gjerne linken for å gi ditt bidrag! http://minaksjon.rodekors.no/tyfon/start-innsamling.aspx?col=4-1467

Nye foredrag booket!

Fire nye foredrager booket siste uken, og jeg gleder meg stort!

Første runde er for en engasjert gjeng som går på lederutviklingskurs i regi av Norges KFUK-KFUM, og der temaet jeg skal snakke om er internasjonalt engasjement.

Videre skal jeg ha flere foredrag for videregående elever i Asker og Bærum, med tema selvbilde.

Ta kontakt om jeg skal komme og besøke dere og!