Den lange veien tilbake

”Der sto huset mitt.”

Pio Placa peker utover havet. Vi står midt i et hav av materialrester, søppel og UNICEF-telt, like utenfor sentrum av Tacloban. Området som kanskje var det hardest rammede da Yolanda slo inn over land. Og her kan håpet virke fjernt.

140109_filippinene_435

Foto: Olav Saltbones.

Tyfonen Yolanda traff for to måneder siden, og for mange er livet i ferd med å komme i gang igjen. Organisasjoner er på bakken og organiserer nødhjelp både i kort og langsiktig perspektiv, og myndighetene er også i ferd med å stable på bena hjelp som skal komme de mest trengende til gode.

Pio er krabbefisker, som hans far og brødre. Inntil for to måneder siden, da begge fiskebåtene hans ble tatt av havet og vinden, sammen med alt han hadde av garn og fiskeutstyr. Nå står han tomhendt igjen og leter langs bredden, i tilfelle noen av eiendelene hans har havnet der. Der huset hans sto, er det nå flere meter dypt hav, omtrent 150 meter av det som var tørt land og boligområde for fiskere, er nå slukt av havet.

140109_filippinene_401

Foto: Olav Saltbones

Den ene broren er fortsatt savnet, sammen med flere av de tidligere naboene. Pio forteller at han klarte å få familien sin i sikkerhet, men at de morgenen etter tyfonen fant døde kropper overalt. Venner, naboer, mennesker som ikke var i stand til å komme seg i dekning, eller som ikke tok myndighetenes advarsel på alvor. Og mange, mange som fortsatt har status som savnet. Når man bor et sted med 20-25 tyfoner i året, var det mange mange som ikke gikk i dekning, men slo seg til ro med at dette kun var enda en runde med heftig regn og vind, slik de er så altfor vant til.

Pio ser sliten ut, rådvill. En ny fiskebåt koster 50000pesos, og uten noen form for inntektskilde ser han at veien er veldig lang for å få på plass nok penger til å komme i gang igjen med virksomheten. Og uten inntekt, betyr det at han og familien vil være avhengig av nødhjelp fra internasjonale organisasjoner og myndigheter i uoverskuelig fremtid, sammen med hundretusener av andre som er i samme situasjon.

storm_18.01

Ny storm på vei

Sist fredag kom en ny storm inn i filippinsk territorie, og selv om Agaton ikke er ventet å bli i nærheten av Haiyan/Yolandas styrke, er frykten stor både blant lokale og oss som er her med nødhjelp. For når husene allerede er ødelagt, og med de enorme mengdene med materialer som ligger strødd, skal det ikke mye vind til før det blir farlig. Allerede denne uken har regnmengdene tatt nærmere førti liv, og mange er savnet. Et prøvet folk slipper ikke unna, men må igjen belage seg på å kjempe mot naturkreftene.

#Bangon. Rise up. Slagordet som går igjen overalt, på tskjorter, plakater og biler.
Budskapet står like sterkt, og det er så uendelig viktig at lokalbefolkningen virkelig er klare for å kjempe for å bygge landet opp igjen. Det vil ta tid, det vil kreve enorm innsats, og det vil kreve langvarig hjelp fra det internasjonale samfunnet.
I forrige uke var Børge Brende på besøk, sammen med Røde Kors generalsekretær Åsne Havnelid, for å se på hva norske midler brukes til og for å se på hvordan Røde Kors og norske myndigheter skal bidra i tiden fremover, når akuttfasen er over og den lange gjenoppbyggingsprosessen tar over.

140108_filippinene_d800_746
Utenriksminister Børge Brende og Røde Kors Toon Vandenhove på besøk.
Foto: Olav Saltbones

Filippinene

Røde Kors generalsekretær Åsne Havnelid og jeg i landsbyen Tanauen.
Foto: Olav Saltbones
Jeg kjenner virkelig på urettferdigheten og kontrastene her. 6 uker har jeg jobbet side ved side med filippinere som har mistet hjem, eiendeler, venner og familiemedlemmer, og som legger ned en enorm frivilllig innsats. For de er dette livet, og realiteten i månedene og årene som kommer. Jeg kan sette meg på et fly hjem til trygge Norge, lene meg tilbake i et mykt flysete og legge katastrofen bak meg, og komme hjem til nypreppede langrennsski og en varm leilighet. Der diskusjonene og temaene som fanger forsidene er Statoil-kopper og Blog-awards. Det er virkelig en ubalansert verden vi lever i…

Jeg er sliten og klar for å se venner og familie igjen, men først og fremst er jeg inspirert, engasjert og enormt takknemlig for at jeg får jobbe med dette, og for at jeg får satt livet i perspektiv. Ikke for at jeg derfor skal gå hjemme i Norge med dårlig samvittighet, men forhåpentligvis vise større takknemlighet for at jeg er så heldig som jeg er. Og dèt er et perspektiv jeg skal bruke mye krefter på å dele med kjente og ukjente i tiden fremover!

IMG_3524